Låse opp dørene til lokalet, på med lyset, ta på inneskoene, koble seg til anlegg og få på musikken, sjekke at mikken fungerer. Legge klart det jeg trenger av utstyr. Se kjapt over notatene for økta, fokusere på arbeidsoppgavene. Så hører jeg latter utenfor, som kommer nærmere – deltakerne.
Noen kommer rett fra jobb,og har tankene alle andre steder. De burde kjørt barna til trening, de hadde egentlig etterarbeid de burde ferdigstilt, eller de er egentlig utslitt etter en lang dag. Andre er klare, påskrudd, i bevegelse og klare for å gi alt! Så kommer de inn døra. Gjengen min! Laget mitt! Stjernene mine! Klokken er slagen. Jeg stopper bakgrunnsmusikken som har stått på for å skape stemning i forkant av timen. Deltakerne summer og småskravler seg imellom. Noen scroller på telefonen, noen vil ikke synes. Jeg leser rommet. Jeg ser på dem, hver enkelt av dem. Søker øyekontakt. Mikrofon på. Smiler.
«Velkommen, venner! Er dere klare for å begynne? Husk hvorfor du har kommet i dag. Du har kommet for å ta vare på deg selv. Du har kommet fordi du ønsker deg en pause fra alt det andre du har å tenke på. De neste 45 minuttene skal du bare tenke på dette – alt annet venter. Er det en avtale?». Noen svarer et bestemt JA. Nå er de klare – nå er alle påskrudd. Da kan jeg introdusere timen vi skal kjøre.
Jeg fikk min første jobb som gruppetreningsinstuktør i 2017. Da skulle det åpne et nytt treningssenter i Drøbak, der jeg er bosatt. Jeg hadde lenge tenkt på at det hadde vært spennende å inneha den rollen. Jeg er utdannet lærer, og jobbet på den tiden som det. Formidling, lagbygging og se mennesker oppleve mestring «flyter i årene mine» gjennom lærergjerningen. Som deltaker på gruppetimer i mange år i forkant, sluttet jeg aldri å la meg fascinere av disse blide, inkluderende, spreke individene, som uke etter uke dukket opp og lagde lyspunkter i hverdagen for meg og de andre deltakerne.
I 2014 ble jeg langtidssykmeldt, og det var lite jeg følte jeg mestret. Heldigvis klarte jeg å komme meg på trening nesten hver dag – det var stort sett det. Og det var lyspunktene, i gruppetreningssalen, som var veien min ut av sykdommen og tilbake til jobb. Å komme inn i treningssenteret og få møte gjengen, laget, stjernene - det var nøkkelen jeg trengte. Lyspunktene i sykdomsperioden ble flere og flere, og jeg kom sakte, men sikkert tilbake til jobb og «normallivet». Akkurat dette ble hovedmotivasjonen min for å selv bli gruppetreningsinstuktør. Jeg ville også skape de lyspunktene for andre som kunne befinne seg i den situasjonen. Jeg ville skape det pusterommet. Jeg ville gi andre den mestringsfølelsen som jeg opplevde. Jeg fikk jobben! Jeg fikk mine første faste gruppetimer, jeg tok mine første sertifiseringer. Jeg øvde masse, var nervøs, men jeg tok steget!
Det jeg aldri slutter å forundre meg over er følelsen av fellesskap man opplever i løpet av en gruppetime. Det er noe helt spesielt når en gruppe mennesker med totalt forskjellige liv pusher seg sammen. Uansett hvem vi er, er vi der av den samme grunnen: å bevege oss, kjenne oss til stede i kroppen, koble ut resten av verden. Blikk som møtes i speilet, små smil underveis og den kollektive følelsen av at «vi gjør dette sammen!» - det er rett og slett magisk å få oppleve.
Også mestringsøyeblikkene, da. Når deltakeren som var usikker, og forsøkte å gjemme seg midt inne i klynga får til noe hen ikke trodde hen skulle få til. En kombinasjon av trinn, en push up, en plankeposisjon eller et hopp. Eller når hele rommet bare «treffer» - takten, stemningen og energien. De øyeblikkene gir meg gåsehud hver eneste gang – helt sant, ikke klisje!
Rollen som gruppetreningsinstuktør har lært meg så mye mer enn bare trening. Jeg har blitt bedre til å lese rommet, har blitt flinkere til å lære meg nye ting – for eksempel å ha trinntimer. Jeg har blitt enda mer bevisst på timingen jeg har når jeg gir ulike ques. Vente på stemninger eller kroppsspråk før jeg fyrer av noen energiske og motiverende ques, som løfter energien og stemningen til værs. Men jeg har også lært meg å regulere energien, slik at jeg snakker roligere til deltakerne på steder i timen, der det passer seg best. Det mener jeg slev er med på å skape den berømte X-faktoren.
De små øyeblikkene … Det er de som betyr mest. Når en deltaker blir igjen etter timen for å takke for en forbedring i smertetilstander, eller andre fysiske eller mentale endringer. Kommentarer som: «I dag hadde jeg ikke fått trent, hvis det ikke var for deg, Iren!». Eller så enkelt som deltakerne som velger å komme tilbake uke etter uke. Det er ikke alltid de store applausene eller de mest perfekte timene som gir meg den beste følelsen. Det er de stille bekreftelsene på at jeg har gjort en forskjell for noen. Sånn som jeg opplevde det i den perioden av livet hvor jeg var i en sårbar situasjon.
Så hvorfor elsker jeg det fortsatt – etter et tiår i jobben som gruppetreningsinstuktør? Fordi ingen time er lik, selv om økta er den samme. Jeg får være del av noe større enn meg selv. Jeg får kombinere musikk, formidling, lagbygging, bevegelse og folkehelse på en måte som gir mening. Og fordi jeg, midt i alt, fortsatt kjenner på den samme følelsen som jeg gjorde tilbake da jeg selv var deltaker: Gleden av å høre til og få være med!
Å være gruppetreningsinstuktør handler ikke bare om å lede en gruppetime. Det handler om å skape rom for energi, mestring, fellesskap og små øyeblikk som blir til store minner. Derfor elsker jeg å være gruppetreningsinstuktør!
// Iren Lande Brakstad
Instagram: @gymbrakstad
