«We cannot underestimate the importance of the group exercise instructor in the business practices of group fitness instruction. A group exercise employee can make or break a member’s experience based on his or her attitudes and organizational skills». - Kennedy Armbruster & Yoke
Treningsbransjen har de siste årene blitt stadig mer profesjonalisert. Kravene til personlig trenere har økt, og det forventes nå at en PT har minimum ett års utdanning for å kunne jobbe med personlig trening. Dette er både viktig og nødvendig for å sikre at medlemmene får kvalitet i sin trening. Men midt i denne profesjonaliseringsbølgen står en yrkesgruppe igjen uten de samme kravene og uten den samme anerkjennelsen – gruppeinstruktørene. Det er paradoksalt at det stilles høye krav til utdanning og kompetanse hos PT-er, som jobber én-til-én med kunder, mens det ikke er noen formelle krav til utdanning for de som leder grupper på mange mennesker samtidig. Å trene en gruppe mennesker med ulike forutsetninger, behov og helsetilstander krever minst like mye kunnskap som å trene én person. I tillegg skal en gruppeinstruktør kunne bruke musikk og andre verktøy for å skape en trygg, motiverende og unik atmosfære, som gir deltagerne noe mer enn bare trening, men en hel treningsopplevelse.
Urettferdig lønnsforskjell
Lønn spiller en avgjørende rolle i denne problematikken. Gruppeinstruktører i dag vil jeg tørre å påstå er lønnstapere i treningsbransjen. Mens en PT kan jobbe fulltid og tjene en anstendig inntekt, er det svært få gruppeinstruktører som har muligheten til å leve av jobben sin. Dette henger tett sammen med mangelen på krav til utdanning, men også med hvordan bransjen verdsetter gruppeinstruktører. Det tar tid å planlegge og utforme gode gruppetimer som gir resultater, og det krever kompetanse å holde et høyt faglig og pedagogisk nivå. Til tross for dette får mange instruktører samme lønn, uavhengig av erfaring og utdanningsnivå. Ironisk nok er det langt mer kostnadseffektivt for treningssentre å ha én instruktør som trener 30 personer samtidig, enn å ha én PT som trener én person. Fra et folkehelseperspektiv gir det derfor langt større gevinst å investere i kompetente og motiverte gruppeinstruktører. Likevel prioriteres ikke denne gruppen når det gjelder lønn, anerkjennelse eller videreutdanning.
Det er viktig å understreke at det heller ikke er enkelt å skape en bærekraftig arbeidshverdag som personlig trener. Mange PT-er jobber lange dager, er avhengige av nye salg og står i en usikker økonomisk situasjon. Likevel er det mulig å jobbe fulltid som PT og bygge en inntekt å leve av. For de aller fleste gruppeinstruktører er dette ikke et reelt alternativ. I denne kronikken er derfor fokuset instruktørene og deres rolle i bransjen – samtidig som både gruppeinstruktører og PT-er bør få langt større anerkjennelse fra samfunnet og helsemyndighetene for den viktige jobben de gjør for folkehelsen.
Hvorfor ikke nivåinndeling?
Treningssentre er flinke til å synliggjøre PT-ers kompetanse. Medlemmer kan velge PT basert på utdanning, erfaring og spesialisering. Hvorfor gjelder ikke dette for gruppeinstruktører? En tydelig nivåinndeling av gruppeinstruktører kunne vært et viktig steg i riktig retning. En slik modell kunne synliggjort forskjellen på nyutdannede instruktører og dem med lang erfaring, videreutdanning og spesialisert kompetanse innen for eksempel styrke, kondisjon, rehabilitering eller seniortrening. For medlemmene ville dette gitt et mer informert valg og økt forståelse for kvaliteten de møter i gruppetimene.
For instruktørene selv, ville nivåinndeling fungert som en motivasjonsfaktor for faglig utvikling. Videreutdanning, kurs og erfaring burde gi uttelling – både i form av lønn og ansvar. I dag finnes det få insentiver for gruppeinstruktører til å investere i egen kompetanse, fordi det sjelden belønnes økonomisk eller strukturelt. Resultatet er at profesjonaliseringen stopper opp.
Bransjens blinde flekk
Jeg mener gruppeinstruktørene er bransjens neglisjerte helter. De skaper fellesskap, trivsel og treningsglede for tusenvis av mennesker hver uke. For mange er det nettopp gruppetimene som gjør at de fortsetter å trene. Når skal treningsbransjen innse at instruktørene fortjener samme anerkjennelse, lønn og krav til kompetanse som sine PT-kolleger? Det er på tide at vi ser verdien av gruppeinstruktørene og gir dem den statusen de fortjener.
Ved å stille krav til utdanning, innføre nivåinndeling og sikre bedre rammevilkår for gruppeinstruktører, kan vi heve kvaliteten på gruppetrening, og samtidig styrke folkehelsen. Skal bransjen være en seriøs aktør i det forebyggende helsearbeidet, må profesjonaliseringen gjelde alle som jobber for å få folk i aktivitet. Ikke bare noen.
// Eva Katrine Thomsen
Eier og daglig leder inspartum akademi
