I dagens treningsbransje er det et paradoks som blir stadig vanskeligere å ignorere. Personlige trenere må ha utdanning for å utøve sitt yrke, men det samme kravet gjelder ikke for gruppeinstruktører. Dette til tross for at forskningen viser at gruppetrening spiller en nøkkelrolle i både folkehelseperspektivet og medlemslojalitet på treningssentre. Hvorfor er det da slik at bransjen ikke verdsetter kompetanse på dette området på samme måte som i andre yrker?
Satt på spissen, ser det ut til at mange treningssentre heller vil investere store summer i nytt utstyr som «bootybuilder-maskiner» eller tredemøller, enn å bruke en brøkdel av den samme summen på å utdanne sine gruppeinstruktører. En investering i kompetanse ville ikke bare gitt instruktørene økt faglig trygghet og mestring, men også skapt et mer lojalt instruktørteam. Når ansatte føler seg verdsatt, leverer de bedre – noe som igjen vil gi flere fornøyde deltagere og lojale medlemmer. Et slikt løft ville vært en vinn-vinn-situasjon både for treningssentrene, medlemmene og instruktørene selv.
Forskning viser tydelig at personer som deltar på gruppetrening er mer lojale og har større sannsynlighet for å opprettholde treningsrutiner over tid, sammenlignet med de som trener alene. Deltagere som går på gruppetimer rapporterer også høyere grad av trivsel, fellesskap, glede og økt motivasjon. I en tid hvor folkehelsedebatten står høyt på agendaen, burde det være i alles interesse å få flere inn på gruppetrening. Gruppetrening skaper ikke bare fysisk aktivitet, men også sosialt fellesskap – noe som er spesielt viktig for å bekjempe f.eks. ensomhet og bidra til bedre psykisk helse på tvers av aldersgrupper. Hvis vi virkelig ønsker å satse på folkehelsen, må vi anerkjenne den sentrale rollen som gruppeinstruktører spiller i denne sammenhengen.
Når vi går til tannlegen, frisøren eller fysioterapeuten, forventer vi at personen vi møter har en formell utdanning og fagkompetanse. Hvorfor stiller vi da ikke de samme kravene til gruppeinstruktører, som veileder og motiverer mennesker i fysisk aktivitet? Det er tross alt helsen vår det er snakk om. En gruppeinstruktør har ansvaret for kanskje 20-40 mennesker med ulik alder, fysisk form, erfaring og ønsker – samtidig. At denne rollen ikke krever noen formell kompetanse, er for meg helt uforståelig. I verste fall kan manglende kunnskap hos instruktørene føre til skader, feilbelastning, redusert motivasjon og frafall fra trening – det motsatte av det vi ønsker å oppnå. Mangelen på krav til utdanning sender også ut et uheldig signal om at gruppetrening er mindre viktig enn personlig trening. Dette til tross for at gruppetrening når langt flere mennesker, både i volum og bredde. Vi trenger å heve statusen til gruppeinstruktørene, anerkjenne deres viktige rolle og gi dem verktøyene de trenger for å levere trygge, motiverende og faglig sterke treningsopplevelser.
Investeringen som kreves for å utdanne en instruktør, er minimal sammenlignet med hva det koster å kjøpe nytt utstyr til treningssenteret. En instruktør med solid utdanning vil ikke bare levere bedre timer – de vil også kunne bidra til medlemslojalitet, trivsel og økt omsetning på sikt. Å velge å ikke investere i denne kompetansen er kortsiktig tankegang som går på bekostning av både medlemmene og bransjens omdømme. Jeg mener treningsbransjen står ved et veiskille – skal vi fortsette å være en bransje som først og fremst handler om maskiner og utstyr, eller skal vi bli en bransje som setter menneskene først? Skal vi virkelig ta folkehelse på alvor, må vi begynne med å investere i de menneskene som møter medlemmene hver dag – de som skaper fellesskap, motivasjon og varige treningsvaner. Dette er også avgjørende for om vi skal få til et tettere samarbeid med helsevesenet. Det er på høy tid at gruppeinstruktørene får den faglige tyngden og anerkjennelsen de fortjener.
Jeg håper inderlig bransjen, og ikke minst forbrukerne i treningsbransjen kan få øynene opp for dette og at vi kan få til en endring, på link linje som kompetanseløftet som ble gjort for PTer i 2016, i fremtiden. Det er på høy tid, både for å heve kvaliteten i bransjen, for instruktørenes anerkjennelse og forbrukernes trygghet og opplevelse.
// Eva Katrine Thomsen
Eier og daglig leder inspartum akademi
Referanser:
Abrahamsen, F. E., Arntzen, A., Haugen, R. & Thomsen, E. K. Personlig Trener og Gruppeinstruktør. ISBN: 9788245023114. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.
Bandura, A. (1977). Self-efficacy: Toward a unifying theory of behavioral change. Psychological Review, 84(2), 191-215. doi: http://dx.doi.org/10.1037/0033-295X.84.2.191
Brown, T. C., & Fry, M. D. (2011). Helping members commit to exercise: Specific strategies to impact the climate at fitness centers. Journal of Sport Psychology in Action, 2, 70- 80. doi: 10.1080/21520704.2011.582803
Collishaw, M. A., Dyer, L., & Boies, K. (2008). The Authenticity of Positive Emotional Displays: Client Responses to Leisure Service Employees. Journal of Leisure Research, 40(1), 23-46.
Deci, E. L., & Ryan, R. M. (1985). Intrinsic motivation and self-determination in human behavior. New York: Plenum.
Deci, E. L., & Ryan, R. M. (2000). The" what" and" why" of goal pursuits: Human needs and the self- determination of behavior. Psychological Inquiry, 11(4), 227- 268. doi: 10.1207/S15327965PLI1104_01
Haakstad, L., Gjestvang, C. & Brevik-Persson, S. (2024). Ensomhet: En underkjent helsekrise blant eldre kvinner. Hentet fra: https://www.nih.no/om/aktuelt/bloggen/2024/gruppetrening-kan-hjelpe-ensome-eldre-kvinner.html
Halden, I. Derfor virker gruppetrening så bra. (2022). Hentet fra: https://www.forskning.no/norges-idrettshogskole-partner-podcast/derfor-virker-gruppetrening-sa-bra/2036593
Kennedy-Armbruster, C., & Yoke, M. M. (2014). Methods of group exercise instruction. (3.utg.). USA: Human Kinetics.
Nicholls, J. G. (1984). Achievement motivation: Conceptions of ability, subjective experience, task choice, and performance. Psychological Review, 91(3), 328-346. doi: http://dx.doi.org/10.1037/0033-295X.91.3.328
Ntoumanis, N., Thøgersen‐Ntoumani, C., Quested, E., & Hancox, J. (2017). The effects of training group exercise class instructors to adopt a motivationally adaptive communication style. Scandinavian journal of medicine & science in sports, 27(9), 1026-1034. doi: https://doi.org/10.1111/sms.12713
Szumilewicz, A. (2011). Multiple influences affecting the women's choice of a fitness club. Baltic Journal of Health and Physical Activity, 3(1), 55-64. doi: http://dx.doi.org/10.2478/v10131-011-0006-4
