Mitt navn er Marlene Solem og jeg jobber som senterleder og gruppetreningsinstruktør på Stadion Treningssenter i Hønefoss. I dag har jeg gleden av å få være «gjesteblogger» hos inspartum akademi og vil dele mine erfaringer fra tiden vi har vært inne i denne våren med dere, og gi dere tips til hvordan lykkes med gruppetrening også i/etter Covid-19 situasjonen.
Først kort om meg: Jeg begynte på Elixia i 2005 og fant fort min lidenskap for gruppetrening. Etter å ha danset i mange år var instruktørlivet en perfekt videreføring av trenings- og bevegelsesglede. Det å kunne inspirere og motivere forskjellige type mennesker til å føle treningsglede sammen med meg har gitt meg motivasjon gjennom 15 år i bransjen.
I mars 2020 ble treningsbransjen sammen med mange andre stengt ned grunnet Covid-19. Dette har bydd på store utfordringer for både selvstendige, enkeltstående treningssentre og store kjeder. Jeg tok over som senterleder 14 dager etter at senteret stengte ned, etter å ha vært gruppeleder på senteret i 5 år. Vi stod plutselig midt i en situasjon ingen hadde vært borte i før, med mange ubesvarte spørsmål og mye usikkerhet. Det viktigste spørsmålet for vår del var likevel: Hvordan skal vi ivareta medlemmene våre i denne perioden?
Vi er et senter med stort fokus på gruppetrening, det er her vi har ønsket å skille oss ut fra konkurrentene. Det å være senteret med høyest kvalitet og fokus på gruppetrening har vært vårt mål siden oppstart.
Vi kastet oss rundt og begynte å filme gruppetimer og lage treningsøkter til våre medlemmer, som vi delte på sosiale medier. Responsen var stor og for hver gang vi delte en gruppetime/treningsøkt var det flere som var med og trente sammen med oss. Men etter hvert som ukene gikk, kunne man ikke åpne telefonen eller pc’ en uten å se reklame for online trening, livestream, treningsprogrammer eller influensere som delte sin trening i sosiale medier. Hvorfor skulle da våre medlemmer velge å følge oss?
Vi valgte å fokusere på å ivareta våre medlemmer, de med kjennskap og tilhørighet til senteret vårt og vi så at disse faktorene var viktig for dem:
Medlemmene ønsker å trene med kjente fjes/instruktører de kjenner og har trent med tidligere. I en unormal tid trenger vi alle noe som ligner på normalen.
Vi må skape en trygg atmosfære hvor de klarer å slippe seg løs, selv hjemme fra egen stue. Det er vår oppgave å sørge for at medlemmene føler seg sett til tross at de er på andre siden av skjermen. De skal føle seg like sett og ivaretatt som ellers.
Være tydelig og fokusert.
Gi dem trening av høy kvalitet rett hjem i egen stue.
Medlemmene skal opprettholde sin tilhørighet til senteret gjennom deg som instruktør.
Etter en stund åpnet det opp for å trene utendørs i grupper på 5 personer. Vi kastet oss rundt og satte opp en utetimeplan. I de neste ukene kjørte vi flere gruppetimer hver dag, i tillegg til alle timene vi hadde lagt ut online. Vi fulgte alle Covid-19 reglene om avstand og antall deltakere, og lagde vårt helt egne gruppetreningsstudio ute. Vi målte opp avstand, vasket og desinfiserte utstyr, bar inn og ut anlegg og skapte gode gruppetreningsopplevelser for alle våre gruppetreningsentusiaster. Vi fikk masse positive tilbakemeldinger, omtale i lokalavisa og på God Morgen Norge.
Jeg har gjort meg en del tanker om hvordan man skal lykkes med gruppetrening i Covid-19 og i tiden som venter, de oppsummerer jeg her:
Dette er en annerledes hverdag for de fleste. Folk er desperate etter en form for normalitet. Dette skal vi gi dem. Fokuset må være å gi dem pause fra en utfordrende hverdag. Vi vet ikke hva folk sliter med utenfor treningen, men vi skal bidra til å gjøre hverdagen deres bedre. Mange er alene og ensomheten under en pandemi kan bli overveldende og stor.
Mange er redde for Covid-19 og føler seg utrygge. Det skal være trygt å komme på trening, viktig at vi sørger for at alt er etter reglene sånn at medlemmene føler seg ivaretatt og at vi fremstår profesjonelle både til timene som kjøres, men også til rammene rundt.
Ha respekt for de som deltar på timene, vis at du er der for dem. Det er deres trening som er i fokus, ikke din egen.
Gjør «det lille ekstra». Vær forberedt, interessert, tilgjengelig og tilstede. Vær en del av gruppen og ha god tid både før og etter trening.
Det finnes utallige aktører som tilbyr trening, men vi skal bruke våre styrker, det vi er gode på og det som skiller oss ut fra mengden for å nå medlemmene.
Vær deg selv, omfavn det som gjør deg unik, finn din stil og la det bli din styrke.
Treningsglede og mestring er noe av det viktigste vi kan bidra med i denne perioden. La oss sammen fokusere på å spre treningsglede og omsorg til menneskene rundt oss gjennom gruppetrening. Litt er bedre enn ingenting og sammen er vi uslåelige!
Masse lykke til med gruppetreningshøsten alle sammen 🙂
//Marlene Solem
Hei! Jeg heter Ingeborg Stensby og er 47 år, og i dag får jeg dele min historie med dere på inspartum sin gruppetreningsblogg. Jeg er oppvokst i Bærum i et aktivt
idrettsmiljø, og mine barneår bestod av friidrett, alpint og langrenn, i samme miljø som Anne Jahren, Lasse Kjus og Finn Christian Jagge mfl. Jeg hadde alle forutsetninger for å bli noe stort, men ungdomsåra for meg ble ikke slik som forventet. Jeg begynte å ruse meg og all idrett ble fort glemt.
Årene gikk og jeg levde livets harde dager på gata. I 1994 da jeg var i rehabilitering, ble jeg introdusert for MOT. Vi reiste land og strand rundt og holdt foredrag. Forebyggende arbeid mot rus/kriminalitet. Det ble veien mot et rusfritt liv.
Etter rehab flyttet jeg til Toten og fant min store kjærlighet. Giftet meg og fikk barn. På Toten meldte jeg meg inn på et lokalt treningssenter, men jeg var kun støttemedlem i ganske mange år. Jeg trente kun av og til når jeg «gadd»… Men en dag utlyste de en stilling på Skreia Trim som resepsjonist og jeg er jo så glad i å skravle med folk, så jeg hoppet i det og søkte på jobben. Jeg var så heldig å få jobben og dette skulle vise seg å være nok et stort vendepunkt i mitt liv. På Skreia Trim fikk jeg en forkjærlighet for spinning og var vel med på stort sett alle sykkeltimene etterhvert. Etter 1 år ble jeg spurt om jeg hadde lyst til å ha en sykkeltime i uka, og det hadde jeg selvfølgelig lyst til, men jeg kunne ikke så mye, hadde bare «lært» av andre instruktører på deres timer. Men jeg elsker musikk, så jeg satt samen en spilleliste fra Spotify og kastet meg ut i det – og det funka! Etter hvert ble det flere sykkeltimer på meg, folk møtte opp og jeg begynte virkelig å elske jobben som instruktør!
I 2015 fikk vi på Skreia Trim en gjesteinstruktør på besøk, og det viste seg å være Eva Katrine Thomsen. En utrolig inspirerende instruktør som så meg, gav meg tilbakemeldinger og gav meg tro på at dette kunne jeg få til! Vi var så heldige å få besøk av henne flere ganger også de neste årene, og det var sånn mitt bekjentskap med denne rå dama begynte. Jeg begynte å følge henne på sosiale medier og tenkte at instruktøryrket virkelig var noe som kunne passe meg og som jeg ønsket å bli!
I 2019 begynte min reise – min instruktørreise. Jeg meldte meg på inspartum instruktørutdanning med kun fordypning i styrke i første omgang, da jeg mislikte koreografi og styrke var liksom min greie. Drømmen min er jo å bli bygdas sprekeste 80-åring. Men etter litt «mailing» fram og tilbake med Eva Katrine, så endte det med at jeg tok fordypning i koreografi og kondisjon også. Jeg gikk så langt ut av komfortsonen min som overhodet mulig og jeg gruet meg veldig, men tro det eller ei – jeg gikk fra noe jeg «hatet» til noe som jeg nå elsker. Så etter tre intensive helger med kurs, svette, tårer og glede, to praktiske og en skriftlig eksamen, ble jeg i 2019 utdannet gruppeinstruktør! Og jammen ble det ikke sykkelkurs samme året på meg også.
Sensommer/høst 2019 begynte jeg å holde koreografitimer på gulv på Skreia Trim – noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle (!!) og på de to første timene mine var det 8-10 stk påmeldt. Vi har plass til max 20 stk hos oss. Men ettersom høsten gikk ble det fullere og fullere timer, og til slutt hadde jeg ventelister. Og dette også på «dårlige» treningsdager. Tirsdager og torsdager er litt tunge dager å ha gruppetimer på her på Skreia, men også tirsdagene var smekkfulle. Fikk etter hvert samme fulle timer på torsdager også. Det var heeeeeelt magisk. Det var rått. Nå hadde jeg to gruppetimer på de dagene. Koreografi først, så styrketimer. Og alle de fire timene mine var mer eller mindre smekkfulle uke etter uke. Herregud for en «boost»!. Nå skal det sies at jeg har ad/hd, så jeg lagde vel aerobicen til en stor herlig treningsfest! For meg var det ikke så nøye åssen medlemmene gjorde trinnene. Det viktigste var at de følte de ble sett og hørt og at de gikk ut med en god mestringsfølelse. Jeg la lista så langt ned jeg kunne. For jeg visste selv hvordan det var å gå ut av sin egen komfortsone!
Jeg hadde ALDRI hatt så bra trøkk på timene mine hvis jeg ikke hadde tatt min utdannelse gjennom inspartum akademi. Jeg er fremdeles helt på nybegynner-stadiet, men nye kurs til høsten skal tas. Jeg ønsker å komme meg videre. Lære mer, løfte timene mine et hakk høyere. Fra å være selvlært fikk jeg endelig en utdannelse og jeg ble trygg i jobben som instruktør og kunne levere enda bedre timer til mine deltagere. Dette ble raskt satt pris på og i takt med mer kunnskap, fikk jeg også flere folk på timene mine.
Så fra å være en «avdanket rusmisbruker», til å ha en gruppetime i uka med middels påmelding, til å ende opp med seks gruppetimer i uka (stort sett fulle timer) er noe av det mest fantastiske jeg har opplevd! Samtidig inspirerte denne reisen meg til å slutte å røyke og jeg har i tillegg godt ned i vekt og fått en langt sunnere og sterkere kropp. Jeg er i utgangspunktet kanskje ikke den «fødte instruktør» –overvektig og tung i stegene, men med glimt i øyet, interesse for folk og musikk, og «stå-på-vilje» – ja, da kan man komme langt. For meg spiller det ingen rolle hvordan vi ser ut, så lenge vi kjenner på treningsgleden! Nå gleder jeg meg til en ny høst med masse gruppetimer 🙂
Husk at DU KAN! Alt er mulig <3
Stor klem fra Ingeborg <3
inspartum-instruktør
