Fornøyde instruktører er som fornøyde medlemmer: De er lojale og stolte ambassadører for gruppetimen og senteret. Men hvordan lykkes med oppfølgingen?
Mitt navn er Tonje Lien Wold, jeg er 32 år, bor i Oslo og jobber som fotograf og journalist - og gruppetreningssinstruktør. Jeg startet min gruppetreningskarriere som deltaker i en sliten gymsal, oppgraderte til første rad i salene på 3T-Midtby'n under studiene i Trondheim, og etter hvert tok iveren meg over i instruktørrollen. På tre forskjellige treningssenter/-kjeder har jeg hatt mange varierte timer før jeg landet i SATS. Her har jeg fortsatt gruppetimer, men sentralt for dette blogginnlegget er erfaringen jeg har som tidligere gruppetreningsansvarlig på fire forskjellige SATS-senter. For meg var oppfølgingen av instruktører det aller viktigste, og det jeg definitivt brukte mest tid på. Til felles for alle senter og instruktører jeg har vært innom er takknemligheten for å bli sett, gleden over å få skryt, og iveren over å sammen komme frem til forbedringspotensialet hen innehar.
Så hvordan oppnår vi dette som er like enkelt som det er komplisert?
På en gruppetime så formidler vi treningsglede og -lyst. Måten instruktøren snakker til deltakerne på er helt essensiell for deres opplevelse av gruppetimen, og videre for deres opplevelse av trening. Slik opplever jeg at det er for instruktører også. Den konstruktive kritikken må være verktøy instruktøren har mulighet til å benytte seg av, og derfor må vi også jevnlig følge opp slik at instruktørens verktøykasse utvikler seg i takt med dem.
Være deltaker på time
Som instruktør gjør man seg sårbar hver gang man presenterer personligheten sin og eventuelt et egenlaget produkt. Når en kollega eller leder kommer inn som deltaker har vi alle kjent hvordan det kan prege oss, fordi vi ønsker så inderlig å bli sett som den dyktige instruktøren vi tross alt ønsker å være. Av den grunn har jeg alltid prøvd å prioritere å være kun deltaker på en instruktørs time før jeg skal veilede. Svært tidkrevende, spesielt om man har ansvar for mange instruktører, men også svært nyttig og tydeliggjør sin verdi raskt om man velger å prioritere det. Her blir du kjent med opplevelsen (musikkbruk, intensitetsstyring, gjør instruktøren noen direkte feil, cue-er hen i tide, osv), OG du ufarliggjør deg selv overfor instruktøren. Jeg sa ikke alltid ifra i forkant om jeg ble med, men jeg gjorde det alltid tydelig at jeg utelukkende var der som deltaker.
Etter timen trakk jeg frem 2-3 små ting fra timen som utpreget seg (sang X, de høye kneløftene, hvor gøy Y og Z var, hvor morsom hen er), og jeg skrøt gjerne så medlemmer hørte det. De vil gjerne si seg enige! Når instruktøren påpekte feil de gjorde underveis så ga det meg anledning til å si «feil gjør vi alle, og jeg er jo ikke her for å lete etter det du tydeligvis allerede vet».
Hvordan følge opp?
Etter jeg har et godt inntrykk av instruktøren fra en deltakers perspektiv avtalte vi et tidspunkt jeg kom for å veilede. Da pleide jeg å sitte langs sideveggen så jeg hadde utsikt til både instruktør og deltakere, inkludert ansiktsuttrykkene deres. Jeg noterte masse så jeg også ved senere veiledninger kunne referere tilbake til ting de hadde forbedret selv uten at vi fokuserte på det.
Etter timen pleide jeg å komme med tre større punkter jeg synes var helt rå (øvingsbilde, bruk av musikk og lys, evne til å sette og bestemme stemning, cueing, osv), og helst var én av dem noe jeg mistenkte at instruktøren ikke var klar over selv. Det kan være å trekke frem hvordan bakerste rad hang med på det vanskelige trinnet fordi cueingen er så god, eller at kroppsspråket signaliserer mer intensitet enn instruktøren er klar over. Etter litt skryt søkte jeg bekreftelse fra instruktøren om at hen var enig, og det var de alltid. De hadde kanskje aldri hørt det før, men det bekreftet instruktøren de ønsket å bli oppfattet som. Deretter spurte jeg dem: «Hva er det du har lyst til å bli bedre på/hvor mener du at ditt forbedringspotensiale ligger?» I nesten alle tilfeller trakk de frem det samme jeg hadde tenkt på, men her åpenbarer også de forskjellig type instruktørgruppene seg.
Tre typer instruktører
I svært grove trekk finnes det noen forskjellige instruktørtyper som gir størst utfordringer:
Med svært dyktige, eller tilfredse instruktører som ikke viser interesse av å ta tak i noe, har jeg ofte brukt en variant av setningen: «Av respekt for deg og din utvikling som instruktør så fortjener også du å sette deg et mål å jobbe mot ...» Dette opplevde jeg som en fin inngang til dem hvor jeg oppriktig talt slet med å finne noe de kunne jobbe med, men også de tilfredse/stillestående.
Utviklingsmodell
Det er vanskelig å finne én ting å jobbe med, spesielt hos de uerfarne, og jeg utviklet meg derfor en modell jeg kunne referere til, enten kun for meg selv eller også med instruktør. Den besto av to pyramider hvor den ene representerte det tekniske, den andre karisma og det vi gjerne tenker på når vi tenker på «stjerne-instruktører». Ideelt sett er instruktøren høyt opp på begge, og det ga meg retningslinjer for hva som var viktigst å ta tak i først om de åpenbart manglet mest på én. Eventuelt kunne vi sammen se på «modellen» og legge en plan for hvor instruktøren ønsket å være om X måneder.
Til felles for alle mine oppfølginger er ønsket om å spille dem bedre. Jeg ønsket å gi dem verktøyene og kunnskapen de trenger for å spille på styrkene sine, og ta tak i det de selv anser som viktig. Nøyaktig slik vi gjør på gruppetimer. Jeg unngikk å si «pass på dette» og «IKKE gjør slik», men fokuserte på det som instruktøren faktisk kunne gjøre, og det som kunne bidra til økt indre motivasjon.
Velg dine kamper med omhu
Noen instruktører vil aldri bli stjerner, andre vil aldri helt få til god intensitetsstyring i trinnene. Noen vil alltid komme kun tre minutter før timen starter, og andre spiller altfor høy musikk. Vi er mennesker, og det er kun et fåtall som oppleves som «den perfekte instruktør», også fra arbeidsgivers perspektiv. Ironisk nok så merket jeg ofte at instruktører tok tak i deres suboptimale vaner, selv uten at vi fokuserte på det. For selv om min lederstil var basert på anerkjennelse og fokus på utvikling og det positive, så ville det vært respektløst å ikke gjøre dem oppmerksomme på eventuelle uvaner de har eller feil de gjør som de ikke så ut til å være klar over. Det etablerer deg som en autoritet med kunnskap som er nyttig for dem og deres utvikling videre, og ved at du har lagt merke til feil/uvaner så kan de stole på skrytet du også gir. Det kan også formidles på en måte som får den mest innbitte tilfredse/stillestående instruktøren til å revurdere handlingen:
Hvorfor følge opp?
Å være instruktør handler om lidenskap. De færreste gjør det for penger eller ære – vi gjør det fordi vi tror så inderlig på det vi holder på med. Som leder så handler det om å bygge opp under denne lysten og gleden, og noen av de mest åpenbare årsakene til å følge opp instruktører er:
Ringvirkningene er:
Tett oppfølging og veiledning av instruktører er en av de mest givende arbeidsoppgavene på et treningssenter fordi det har så direkte påvirkning på en stor og viktig andel av medlemsmassen.
Å investere tid i oppfølging er å investere direkte i medlemmenes opplevelse.
Masse lykke til med oppfølgingen av dine instruktører!
Hilsen Tonje Lien Wold
@tonjelienwold
